Leders tale til årsmøtet 2022

Kjære alle sammen.

Årsmøtet er viktig; det er vår mulighet til å samles fra hele landet. Vi inspireres av foredrag, samtaler, andakter og gudstjeneste. Vi kvitterer ut hvordan det valgte styret har fulgt opp tidligere årsmøtevedtak, og sammen staker vi ut veien videre.

Deltakerlisten viser at det er kontinuitet. Mange har vært her en rekke ganger før. Det er fint! Og samtidig: Adskillige er her for aller første gang. Det er også slik det skal og må være i en organisasjon som vår.

 

Ekko

En bok jeg leste med utbytte i fjor, er Lena Lindgrens bok Ekko. Den har undertittelen: Et essay om algoritmer og begjær.

Det er en fascinerende bok, som tar sitt utgangspunkt i myten om Narkissos: Gudinnen Nemesis straffet hybris (stolthet, overmot) – Narkissos foraktet dem som elsket ham. Og da Narkissos så sitt eget speilbilde i tjernet, straffet Nemesis ham med å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Det ble hans død. Ifølge Ovid ble Ekko forgjeves forelsket i Narkissos. En dag Narkissos er ute for å jakte på en hjort, følger Ekko etter i all hemmelighet. Men hun er ikke i stand til å snakke med ham. Når Narkissos merker at noen fulgte etter ham, sier han: Hvem der? Og Ekko svarer: Hvem der? Narkissos løper rundt, uten å se noen. Han spør: Hvorfor løper du fra meg? Og Ekko gjentar selvsagt det samme. Til sist sier Narkissos: La oss møtes. Og Ekko gjentar: La oss møtes. – Men det ble intet lykkelig møte.

 

Bevegelsen

Algoritmer – det kan handle om ekkokamre. Det er noe vi i Norske Kirkeakademier (NKA) stadig er opptatt av å bekjempe. Kirkeakademibevegelsen vokste fram i Tyskland mot slutten av andre verdenskrig. Noen mennesker snakket sammen om hvordan samfunnet skulle kunne bygges opp igjen. De var opptatt av hvordan den frie tanken hadde vært undertrykt under naziregimet. NKA har fra starten og i dag vært opptatt av å skape rom for den lyttende samtalen.

Når vi i kirkeakademi-sammenheng snakker om kirken, snakker vi ikke bare om Den norske kirke. Vi tilhører ulike kirkesamfunn, og er en økumenisk bevegelse. Kirken aldri må trekke seg tilbake: ideene fra det norske stiftelsesmøtet i 1956 ble formulert slik: «Vår oppgave er å gå inn i et åpent og ærlig møte mellom kristendommen og kulturlivet, slik det til enhver tid møter oss i diktning og kunst, i samfunnsfilosofi og vitenskap.»

Det kan hevdes at NKA har lykkes over enhver forventning. NKAs verdier deles av mange. Vi har hatt betydelig gjennomslag i Den norske kirke og andre kirkesamfunn. Kirken er kulturåpen, det er en bred interesse for dialog, og Kunsten å være kirke er lagt til grunn for Den norske kirkes kultursatsing.

 

Hederspris

Kirkelig Kulturverksted (KKV) har siden oppstarten vært en pådriver for mye av dette. I 1988 mottok KKV Brobyggerprisen. Erik Hillestad er på mange måter et synonym for Kirkelig Kulturverksted. Vårt styre har vært opptatt av å hedre ham, og opprettet derfor en egen hederspris som bare skal deles ut en gang, til en person – NKAs hederspris. Den ble delt ut av vår generalsekretær i Jakob kirke under en større feiring av Eriks 70-årsdag i desember. Erik Hillestad hadde ikke mulighet til å delta på årsmøtet vårt denne gangen, men vi gratulerer så mye både med St Olavs orden og med en velfortjent hederspris for hans enestående innsats.

Dialog er et nøkkelord i vårt arbeid. Å bringe ulike mennesker sammen. Dialog omfatter også religionsdialog, hvor det handler om å snakke sammen over trosgrensene. Kanskje må vi passe oss for å anerkjennes i hjel? Vi må våge å stille de vanskelige spørsmålene, og å sette nye spørsmål på kartet.

 

Å være sammen

For to år siden var vi på veg inn i en pandemi. Årsmøtet kunne ikke gjennomføres – det ble klart få dager før vi skulle vært sammen. I fjor var vi langt mer digitalt erfarne, så vi gjennomførte et digitalt møte med både innspilte videoer, direkte sending og avstemninger.

Men alt lar seg ikke erstatte med digitale møter. Derfor er det flott at vi endelig er sammen igjen!

 

Ukraina

Torsdag 24. februar invaderte russiske styrker Ukraina. Krigen i Ukraina har rystet oss. I vår maktesløshet vil vi be om fred, og vi vil samle inn penger til dem som er rammet på vår gudstjeneste.

Jeg er imponert over Domkirkeakademiet i Oslo, som allerede 13. mars arrangerte et møte om krigen i Ukraina, hvor Caroline Serck-Hanssen fortalte om det kirkelige bakteppet. Jeg er glad for at flere akademier har benyttet seg av Carolines store kunnskaper i fht. østkirken. Lederen for den russisk-ortodokse kirke, patriark Kirill i Moskva, har  vært svært forsiktig (mildest talt) i sine uttalelser om krigen. I mine øyne er han blitt et eksempel på hvor farlig det er for en kirke å knytte seg tett opp til maktapparatet. Frykten for å miste innflytelse, og frykten for å få svekket økonomi, kan være ødeleggende. Ikke bare for den russisk-ortodokse kirken, men for enhver kirke. Kirkene må stå opp og tale for rettferdighet og mot undertrykkelse, enten det skjer i øst eller vest, i sør eller nord. Det er lettere å få øye på kirkens svikt på avstand, enten nå avstanden er stor i antall kilometer eller år.

 

NKAs rolle

Norske Kirkeakademier skal romme mennesker med ulik politisk farge, og bruker ikke kreftene på resolusjoner. Men jeg er glad hver gang våre medlemsakademier løfter fram samfunnsetiske spørsmål, som krigens ødeleggende virkning. Europas flyktninger. Eller palestinaspørsmålet.

I september i fjor ble temaet for dette årsmøtet bestemt. Bevegelsen er opptatt av å løfte fram spørsmål som brenner. Menneskehetens største utfordring er hva vi søker å belyse med overskriften Verden på vippepunktet. Det handler om livsviktige spørsmål knyttet til verdens framtid, intet mindre. Målet er å inspirere dem som deltar på årsmøteseminaret til å ta med utfordringene videre til sine akademier. – Alle medlemsakademiene er selvstendige og velger sitt program. Dette er styret opptatt av å støtte opp om på de måter vi kan. Og når færre akademier kunne gjennomføre møter pga. pandemien, kanaliserte vi i stedet mer midler til de akademiene som klarte å gjennomføre fysiske eller digitale møter. Vi stimulerte altså til digitale møter under pandemien, men det skjedde i begrenset grad. Og en konklusjon å trekke er vel at nettopp de fysiske møtene er noe av det aller viktigste i vår bevegelse. Mange savner et fellesskap. Mange savner å kunne feire gudstjeneste og påske i sin kirke. Samtidig som det fortsatt er usikkert om alt blir som før igjen.

I styret har vi også vært opptatt av hvordan vi kan utvikle nye samarbeidsformer. Det gjelder arrangementer i NKA-regi, og det gjelder i det enkelte medlemsakademi. Det er mange steder uutnyttede muligheter i kontakt med biblioteket, kinoen, natur og ungdom, eller Framtiden i våre hender, eller Amnesty – for bare å nevne noen få.

 

Ekko – del 2

Før jeg går ned for landing: La oss vende tilbake til Ekko, Lena Lindgrens bok. Jeg siterer fra boka:

EKKO er den alltid anonyme, en ubevisst linje i samfunnspsykologien og i oss. Det er her, i det moralske fritaket som anonymiteten gir, at problemet med sosiale medier også ligger. Det farligste ved Ekko er ikke at hun er ingen, men at hun tror hun er ingen. For Ekko har makt, hun tar bare ikke noe ansvar for den.

Jeg husker en intervjufilm som den tyske forfatteren Melissa Muller laget i 2001. Filmen skildrer en 81 år gammel dame. Det er skrevet tonnevis av bøker og laget et skred av filmer om Hitler. Men Gertrud Junge, hun hadde vært Hitlers sekretær.

Filmen het I dødvinkelen. Den gamle damen, som i sin ungdom hadde arbeidet stillferdig i førerens bunker, bor i en beskjeden ettroms leilighet i München. I filmen snakker hun sakte og stille. Hun var så ung den gangen, hadde ikke tenkt mye over politikk, sier hun. Og da hun under Nürnberg-prosessene hadde fått vite om skjebnen til seks millioner jøder, hadde hun ikke sett sammenhengen mellom seg selv og disse hendelsene. Hun hadde gjort jobben sin, stenografert, ordnet papirer.

«Jeg tenkte at nå er jeg ved kilden. I virkeligheten var jeg i dødvinkelen», sier hun.

Sekretæren var i tjueårene. Hun trodde faktisk at dette store selvet vokste ut av føreren alene, og ikke fra hennes eget blikk. Hun trodde at narsissisten var fullkommen, at han var selve Kilden. I kjølvannet av mange grusomme historiske hendelser har denne dødvinkelen ofte kommet til uttrykk som et «jeg visste ingenting». Folk forstår ikke at de har vært delaktige. Det Ekko har i dødvinkelen er egentlig seg selv.

Året etter at intervjuet ble filmet, i 2002, døde Gertrud Junge. I filmen sier hun at hun endelig har forstått hvor feilen lå: Hun hadde sett på seg selv som «en liten ting».

Norske Kirkeakademier har pekt på brutaliseringen av samfunnsdebatten, hvor sannheten er truet som verdi. I en tid med fragmentering trengs NKA mer enn noensinne – NKAs brobyggende arbeid, hvor vi skaper møteplasser for dialog og samtale. Steder hvor vi sammen kan oppdage ting som lett havner «i dødvinkelen».

 

Brobyggerprisen

Og helt til slutt, men slett ikke minst: I 1983 delte Norske Kirkeakademier ut Brobyggerprisen for aller første gang, og hvert år siden til en person eller organisasjon «som på særlig vis har bygd broer av innsikt og forståelse – og stimulert til å utvikle kontakt og dialog mellom ulike grupper i samfunnet». Styret er jury, og mottar forslag fra medlemsakademiene. I fjor gikk prisen til «Stiftelsen Stensveen – trygg i eget uttrykk». Den ble delt ut på Olavsfest i Trondheim.

I år går brobyggerprisen til en 40 år gammel profesjonell historieforteller og scenekunstner som graver frem og blåser nytt liv i gamle tradisjonsfortellinger. Hun speiler religiøse og mytiske fortellinger mot personlige opplevelser og dagsaktuelle temaer. Hun har muslimsk bakgrunn, er født i Iran, og oppvokst i Norge.

Hun formidler legender fra både kristen, jødisk og muslimsk tradisjon. Her blander hun gjerne fortellerkunst med musikk, dans og poesi. Tekster som tidligere har blitt tolket av menn, ser hun i et feministisk og humanistisk perspektiv, og viser hvordan fortellingene er forbundet med hverandre på tvers av religioner og tradisjoner. Der andre peker på motsetninger, bygger årets prisvinner bro ved å peke på det vi har felles.

For mange her er hun kjent fra forestillingen Maria i Bibelen og Koranen, hvor tre kvinner forteller om Maria slik vi møter henne i disse skriftene.

Årets prisvinner er Mehda Zolfaqari. Hun vil motta Norske Kirkeakademiers brobyggerpris i Vår Frues kirke på Olavsfest 2. august. Vi gratulerer!

 

Godt årsmøte!

 

Kjell Y. Riise

Bildet er fra årsmøtet 2019.